Glomdalsmuseet i Elverum

Har du hørt om De reisendes dag? Denne dagen er en dag for feiring av romanifolket/taterne.

Det er 29. september og på denne datoen i 1512 dukket et stort følge opp i Stockholm og det er første dokumentasjon av denne gruppen i Skandinavia vi kjenner til. Den gangen ble de godt mottatt og ble omtalt som greve og grevinne.

Taterne er en av Norges fem nasjonale minoriteter, og vår eldste nålevende innvandrerminoritet. De fem minoriterene er jøder, kvener/norskfinner, rom, romanifolk/tatere og skogfinner.

Tema for Fortellerfestivalen 2026 er "Reise" og vi ønsket å høre mer om dem som kaller seg de reisende.

På Glomdalsmuseet var det boder med salg av kunsthåndverk, for eksempel øredobber med en kniv i en slire, det var en scene for taler og musikk, ute var det flere salgsboder og bålpanne og en stor kanne med sterk og rykende kokekaffe.

Hva var fortellingene vi fikk høre i løpet av denne dagen?

Fra talerstolen fortalte sekretær i taternes landsforening, Lillan Støen, om et intervju i Norsk Ukeblad i 1963 med Knut Myhre som var bestyrer for arbeidskolonien Svanviken for det som da ble kalt ‘omstreifere’:

“Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi må riktignok spørre om vi har rett til det (...) Norsk Misjon blant Hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret: Vi har rett.”

Her er mine assosiasjoner til dette:

Den du er, det er feil. Du må pines og plages for den du er til du blir en annen. Du får forakt fra andre for den du er.

Å være feil på grunn av den du er et menneskesyn vi som samfunn gjør det vi kan for å komme bort fra. Med menneskerettighetene har vi som en grunnverdi at alle mennesker er like mye verdt som den de er.

Det sentrale dokumentet er FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948. Her har vi vårt kompass og vår rettesnor for hvem vi ønsker å være og hva vi skal forme vår politikk etter. Endringen i samfunnets forhold til minoriteter er et eksempel på dette: Å gi alle en rettferdig sjanse til å være en del av samfunnets fellesskap uavhengig av hvem de er, vi dømmer ingen for hvem de er. Og så kommer alle andre utfordringer etter det.

Så har vi kommet dit nå at akkurat denne grunnverdien er under massivt angrep. Og det gjør det enda viktigere å minnes oss på at det er en grunnfortelling i samfunnet vårt som vi må gjøre det vi kan for å løfte frem. Vi trenger fortellinger som motkraft mot voksende rasisme som splitter oss og skaper nettopp det at noen skal støtes ut på grunnlag av den de er.

Denne dagen løftet denne utsatte minoritetens fortellinger. Vi traff Odd Martinius Smerud som har skrevet boka: Jævla taterunge. Vi møtte folk som fortalte om hvordan det ble forbudt for tatere å eie hest, og at de da måtte lære seg å sykle istedenfor. Vi fikk høre om at språket deres ikke var noe de ville dele med oss, det var den siste skansen, sikkerheten de hadde seg i mellom, at nordmenn ikke forstår hva de sier.

Alle nomadiske folk har blitt sett på som en utfordring mot det etablerte samfunnet. Fordi de ikke kan skjøttes. De kan ikke kontrolleres. Prester og konger, som fortalte oss at selve meningen med livet er å slå seg ned i et trygt hjem med mann og barn, har sett på taterne som retningsløse anarkister.

“Hvordan kan du mene at den ultimate frihet er å være - fri?”

‘Det er ikke alle som har opplevd fæle ting som det som har blitt beskrevet idag’, var det en dame som ville være anonym som sa til meg. Det er også fortellinger om oss som ikke har vært på barnehjem, som har beholdt språk og kultur i hjertet og i livene våre.

Det som har forsvunnet fra taterkulturen, er det å være reisende hele året. Mange oppsøker fortsatt det reisende livet om sommeren på campingplasser. Den tradisjonen er levende enda, selv om det er færre folk.

Vi møtte Mary Bathelemy, som har forsket på hvordan reisende har påvirket og vært en del av folkemusikkmiljøet i Norge og skrevet boka Spellmann på dromen, På sporet av den legendariske “Fant-Karl”. (Drom betyr reise.)

Håp for fremtiden med Lillan Støens ord:

“Romanifolkets bidrag til norsk kultur er mangfoldig og betydningsfull.

I dag snakker jeg en del om Norges mørkeste historie og om behandlingen Norge ga Taterne i nær og fjernere fortid, men det viktigste er å se fremover.

Vår fremtid må bygge på respekt, inkludering og solidaritet – der alle kan være stolte av hvem de er, og hvor de kommer fra. Romanifolkets historie er en del av Norges historie. Vi må sørge for at fortellingene ikke glemmes, og at taternes historie blir mer synlig og allmenn kjent. Takk for at dere er her og bidrar til å synliggjøre kultur, språk og tradisjoner. Taterne har alltid vært blant de dyktigste håndverkere, sangere, historiefortellere og musikere. Det er gøy at vi får se og høre mye av det her i dag.

Taternes Landsforening har et pågående prosjekt som er å bidra til å bevare, synliggjøre og videreføre Romanifolket/taternes håndverkstradisjoner. Vi lager oversikt over tradisjonelle håndverk, kartlegger tradisjonsbærere og utvikler modeller for kunnskapsoverføring i samarbeid med Norsk Håndverksinstitutt og Anno Glomdalsmuseet.

Vi ser fremover med stor positivitet og glede over å få bidra til å synliggjøre mer av det vi ser her i dag.”

Skrevet av styreleder Tiril Bryn og kunstnerisk rådsmedlem Mari Qviller.